Forord 1#
Noen har sagt at noe som er morsomt en gang ikke er morsomt to ganger, da er det en repetisjon, en leksjon, en refleksjon, en veneflon, en jon(kanon) eller en bason*. For eksempel, ingen lo andre gangen de leste gjengangere av Ibsen, ingen lo av den første gangen heller, poenget tatt?! Så i stedet for å utlevere både intime og emesjonelle fakta om hendelser i min hverdag, har jeg i stedet tenkt å presentere den ekte historien om hvordan Øystein Grødum har blitt den innbitte og værharde skøyteløperen han er i dag…etter fritt minne
Forord 2#
Enhver historie med respekt for seg sjølv vil begynne på begynnelsen. Det som i dette tilfellet er rart med Øystein, og alle andre mennesker for så vidt, er at han blei født på topp og gått nedover siden. En teori bygget på sitatet ”en hver dag er en dag nærmere døden”. At Øystein har gått nedover betyr ikke at han blei født på toppen av en bakke og så flyttet nedover i bakken, ordet er brukt som et språklig bilde. Faktisk så blir Øystein verdens beste skøyteløper neste år(noe jeg trur på…hvis ikke kan Øystein banke meg, men da blir Jesus sinna og det vet øystein, jeg veit, at du veit!)
Sjølve historien (ikke så langt unna den ekte)
Seint april og lufta yrer fortsatt vinter. Det har vært paralympiske leker på Bjelkevik gård. En lang lurk med blonde lokker og velformede lår dirrer i takt med det raslende vårløvet som henger i brisen. Året er 2002 i Åmliskogen, i resten av landet er året 2004. Jon Skarli, ansvarlig for alt det offentlige på dølemo og Åmli(Skøyte og skytebanen) har glemt å bytte kalender, to år på rad, i Dølehall. Dølehall, samlingsstedet for alt som kan krype og gå i Aust-Agder. Utenom de fra Froland, de har akkurat fått hjulet til bygda, men skyte kan de, eller snuble som enkelte domfelte sier!! Akkurat nå er ikke dette i tankene til Alligatoren fra Arendal, alias Øystein Grødum. Han er forbanna.
Forbanna irritert over å ha tapt alle greinene i Paralymisk Bjelkevik. Hinderløpet gikk til Bjørgis, Traktoren fra telemark, Asshole vant Jossi, Samen fra Skien, suginga blei på henget håret, eller låret, vinni av morra til Are Eri Bjelland, Doris Draugen, mens Tarjei Tomhendt Tverraaen stakk av med banjo og siste stikk i amerikaner og resten av maten gikk til Bikkja på gården, Bonzo(kalt opp etter Bono fra U2, men presten fra Fiane svingane har dysleksi, så det blei med Bonzo…). I reint sinne og foraktelse for alle mennesker og menneskeheten satt unge Grødum aleine bak loven. Aleine satt han og beit i seg alt raseriet. Raseriet som smaker surt, det smaker melkesyre. Melkesyre som har gjæra for lenge. En bitter ettersmak av ulevd liv og udrømte drømmer. En seier forsvinner sakte i det fjerne, men ut av intet fra trærne reiser det seg en stjerne. Det er skyggen av en mann. Et Fantom i mørket, et lys inn i skjæret av solnedgangen…
Alt det metaforiske, didaktiske, tullet ovenfor var det ingen andre på gården som så den kvelden. Det var ut av sinnet til Øystein det ble født en ny skøyteløper den dagen. En løper verden ikke har sett maken til, verken fram eller tilbake i tid. Hvem hadde trudd at en med CP arm kunne gå under 13.00 på tier’n. Det er med dyrisk vilje, guds gave og friske bein denna gutten har klora seg fram, meter for meter, mil for mil og dag for dag. Sesongen vi alle så i år var ikke den siste av alligatoren Grødum. Han har hud som er flere cm tykk og en pikk som kanskje er mindre, eller større, men det er usakelig.
Bak låven florerer tankene, de vrimler, de vrimler med døgnfluene. Ingen tanker er under kontroll. De blir født på ny og dør likeledes fort. Dør fort for at det skal bli plass til alle sammen. Noen har lagt stein i skoa, de skraper opp huden, irriterer og gnager til beinet. Nå er det er nok. Øystein reiser seg langstrakt opp i mørket, ingen ser, og legger ut med sjumilssteg nedover veien. I kjent stil, tunge steg, tung pust, det damper ut av munnen og det damper ut ørene. Snart koker det over. Han ber om at noen skal si det snart er over, han ber om at noen skal si det er en lek, men det er ramme alvor. I kveld er Øystein inne ved kjernen av livet, han ser klart, ser hva som er rett og ser hva som er feil. Det er i myse av mørket Øystein skimter en sti, stien til Dølehall. Hallen der sjelen til alle udødlige historier på dølemo henger i veggene. Han vil ikke bare bli en skøyteløper, men en legende, en historie på veggen i Dølehall.
Nå har det seg sånn at Øystein aldri har løpt så veldig fort, faktisk, har han løpt ganske seint, men den dagen fløy han over markensgrøde. Bokstaveligtalt. Etter ti minutter bort fra låven blei Alligatoren bortført av Tom Helge, en lokal helt på dølemo, faktisk undertegnedes helt også. Tom Helge har laget en nøyaktig kopi av hellikopteret i Airwolfe som ingen andre vet om. Han har det i en underjordisk hule omtrent 4 km fra skytebanen på dølemo, eller det eneste veikrysset på Dølemo. Det tok Tom ”tommygun” Helge 12 år å bygge Gjertrud, som han kaller hellikopteret. Kvelden Grødum var ute og løp bedøvet Tommygun han med en giftpil fra gjertruds høyre vinge og tok Øystein med til et laboratorie i Gamle Øst-tyskland.
På dette laboratoriet byttet Tom Helge og Øystein bein…snipp snapp snute
Nå gadd jeg ikke mer!!
*Grendlansk for bacon, som igjen betyr dårlig vits.
